And here we go again...

Jeg er så lei av begynnelser og avslutninger.
Kan jeg ikke bare få være i midten?

Evige runddanser er definitivt ikke min greie!

I understand that we can never speak again
and your resentment towards me will last
I will let you forget me
if you promise to stay in my past

it won’t do us no good

Du griper etter meg. Og jeg sliter med å ikke fange de ihjeltyggede fingrene dine.
Jeg tar tak i to fingre. Og holder deg såvidt.
Dinglende over avgrunnen.
Du vifter febrilsk. Og jeg gripes av den samme panikken.
Skal jeg slippe deg nå?
Skal jeg bare la deg falle?

Jeg tviler. For deretter å tvile på tvilen.
Alt er overveldende og uoverkommelig.
Jeg ser ikke trærne for bare skog.
Alt er utydelig.
Massivt. Alt er så enormt.
Og så bittelite.

Det er ingen som danser vals med skammen min lenger.
Den er igjen blitt veggpryd.
Og går i ett med tapeten.


I didn’t even know there was an exit here...