Orduttømming! (not edited)

Regnvåte tanker. Sprukne minner. Sår hud som nupper innover.
Hun er søvnløs.
Urolig.
Overveldende drømmer.
Tanker som river henne opp i en tornado.
Slår over henne som en tsunami.
Hun vil kjenne tårer.
Men hun klarer ikke.


Fingrene hennes løper i ekstase over tastaturet.
Hun har ingenting å si.
For kaoset kan ikke kontrolleres. Og med kaos. Ingen kontroll.
Ingen syntaks. Ingen sammenheng.
Ingen logikk.
Alt må flyte. Som det gjør i hodet.
Hun kan ikke samle tankene. Ikke tårene. Ikke huden.
Nuppene som burde vende utover. Står i spenn innover.
Alt er på vranga.
Følelsene har fått dysleksi. Og ingenting kommer ut riktig.

(HAT!)
(HAT!)
(HAT!)

Kjærlighet.

Stryk henne. Din deilige mann.
Takk for at du omfavnet den sjela der. Den var hennes.
Du tok de rette fingrene over de rette nuppene og vendte de utover.
Bruk henne ikke - hun kommer til å ta deg!
Drepe deg. Og hjertet ditt. Du kan ikke kaldkvele en pike som allerede er død.
Du kan ikke myrde en morder som allerede har ett øyeeple ute, og en blå tunge hengende.
Du kommer aldri til å få hele henne.
Du får skallet, tapeten og et innhold som for alltid vil være LIMITED EDITION,

Hun har mye å lære deg.
Research vil aldri gi deg det hun har.
Den avkappede følelsen.
En amputert sjel.
Du kan reise så langt du vil.
Du kommer aldri dit hun har vært.
Dypdykk hjelper lite med snorkel, din belærende dritt.
Dykkeutstyr, sier du?
Du må drukne.
Du må dø.
Leve i hennes helvete.
Hate hver jævla dag som det var din siste.

Grunnmuren hennes skal rives!

Bygg henne ned og riv henne opp igjen!


She'll get there.
Eventually.

Ny start

Jeg er avvæpnet og jeg tror jeg liker det.
Jeg har ingen våpen lenger, ingenting å gjemme meg bak.
Skjoldet er fjernet og forsvarsministeren dimmitert.
Jeg har tenkt å kjempe denne krigen uten våpen. Den skal kjempes med nevene.
Med innsikt. Ord. Virkelige følelser. Ærlighet.
Og jeg føler at jeg allerede er på vei.
Jeg tør å se meg selv i øynene igjen.

Tenk, i dag føler jeg meg glad.
GLAD!??!!?
Jeg kan ikke huske sist.
Enda jeg vet hvor mye smerte jeg har i vente.
Hvor mye usikkerhet. Alle kampene jeg må kjempe.
Men jeg har aldri vært mer kampklar.
I dag føler jeg meg usårbar. Sterk. Stolt.
Og jeg skal omfavne det. Og nyte det.
For rett rundt hjørnet ligger motsatsen til det hele.
Og den kommer tidsnok.
Men jeg skal leve i nuet. Ta minuttene med de gode stundene. Og lagre de.
Ta backup og hente det fram når det stormer som verst.

Men i dag skal jeg omfavne dagen. Leve i øyeblikket.
Jeg har tatt tilbake kontrollen i mitt eget liv.
Og jeg nyter det.

You think you'll fall apart, but it's just a new start!

Retur til livet.

Det er visst på tide og dra gardinene til side, trå ut i det virkelige liv og begynne å leve igjen.
Tørre å møte frykten, komme ut av huden min og kjenne etter om jeg fortsatt finnes.
Etter 6 år bak et sløret, forskremt og unnvikende blikk - skal jeg åpne øynene mine igjen.
Tør jeg?
Klarer jeg?

Dette er min vei ut av offerrollen. Den som ble misbrukt, og den som misbrukte for å flykte fra misbruket.
Jeg vil ikke lenger være den som ble frarøvet 6 timer av sitt liv, den som stirret døden i øynene i like mange timer, som ble frastjålet verdigheten, troen på livet og den man engang var.
Jeg mistet den jeg var, men jeg kan bli den jeg er. Og jeg kan velge.
Jeg kan velge og ikke løpe mer.
Fra virkeligheten. Fra livet.
Jeg har nemlig sluttet å flykte.
I 12 dager har jeg stått stille. Sett innover. Skrelt av lag for lag av sjela mi.
Sluttet å ta den enkleste utveien. Bare for å komme meg vekk fra meg selv.
Fra tankene. Marerittene. Flashbacksene. Hatet. Sinne. Avskyen. Frykten. Sorgen. Redselen. Selvmedlidenheten. Fortrengelsen.
Alt jeg har levd med de siste 6 årene.

Jeg skal tilgi meg selv. For alt som skjedde. For valgene jeg gjorde i ettertid.
For all tiden jeg har kastet bort.
Jeg skal tilgi han som frarøvet meg livet.
Tilgi verden som ikke kunne hjelpe meg.
Tilgi deg, min kjære, som jeg trodde skulle redde meg - men som bare kunne tilby meg en fluktmulighet.
Tilgi meg selv for at jeg ikke så det.
At jeg flyktet. At vi levde i en verden som ikke er den virkelige verden.
Glassbollen, som vi var fanget i.
Vi så ut og hatet. Verden. Samfunnet. Menneskene.
Ingen kunne nå oss der inne. Vi var trygge.
Gjemt inni en røyksky av vrangforestillinger.
For å slippe å ta stilling til livet.
Men nå har jeg gjemt meg lenge nok. Jeg måtte ut.
Jeg gikk fra deg. For 12 dager siden.
Bena mine vil fortsatt løpe. I retning deg.
For det er deg og din tåkelagte verden som kan få meg til å glemme.
Det Forferdelige. Det Grusomme.
Nå står jeg og stirrer Marerittet i øynene hver dag.

Og jeg er stolt.
Og livredd.
Men stolt av å tørre å være livredd.
Jeg skal ikke gå inn bakdøra i mitt eget liv lenger.

Jeg skal gå med hevet hode, binde opp sjela med gummistrikker og blottstille mitt eget sinn for meg selv.
Jeg skal våge å miste fotfestet.
Jeg skal sette sammen puslespillet igjen.
Alle brikkene skal på plass.



Jeg har blitt nykter, innsett at jeg har blitt voldtatt og gått fra min kjære-

Og jeg tør å si det høyt.

Takk.