Retur til livet.

Det er visst på tide og dra gardinene til side, trå ut i det virkelige liv og begynne å leve igjen.
Tørre å møte frykten, komme ut av huden min og kjenne etter om jeg fortsatt finnes.
Etter 6 år bak et sløret, forskremt og unnvikende blikk - skal jeg åpne øynene mine igjen.
Tør jeg?
Klarer jeg?

Dette er min vei ut av offerrollen. Den som ble misbrukt, og den som misbrukte for å flykte fra misbruket.
Jeg vil ikke lenger være den som ble frarøvet 6 timer av sitt liv, den som stirret døden i øynene i like mange timer, som ble frastjålet verdigheten, troen på livet og den man engang var.
Jeg mistet den jeg var, men jeg kan bli den jeg er. Og jeg kan velge.
Jeg kan velge og ikke løpe mer.
Fra virkeligheten. Fra livet.
Jeg har nemlig sluttet å flykte.
I 12 dager har jeg stått stille. Sett innover. Skrelt av lag for lag av sjela mi.
Sluttet å ta den enkleste utveien. Bare for å komme meg vekk fra meg selv.
Fra tankene. Marerittene. Flashbacksene. Hatet. Sinne. Avskyen. Frykten. Sorgen. Redselen. Selvmedlidenheten. Fortrengelsen.
Alt jeg har levd med de siste 6 årene.

Jeg skal tilgi meg selv. For alt som skjedde. For valgene jeg gjorde i ettertid.
For all tiden jeg har kastet bort.
Jeg skal tilgi han som frarøvet meg livet.
Tilgi verden som ikke kunne hjelpe meg.
Tilgi deg, min kjære, som jeg trodde skulle redde meg - men som bare kunne tilby meg en fluktmulighet.
Tilgi meg selv for at jeg ikke så det.
At jeg flyktet. At vi levde i en verden som ikke er den virkelige verden.
Glassbollen, som vi var fanget i.
Vi så ut og hatet. Verden. Samfunnet. Menneskene.
Ingen kunne nå oss der inne. Vi var trygge.
Gjemt inni en røyksky av vrangforestillinger.
For å slippe å ta stilling til livet.
Men nå har jeg gjemt meg lenge nok. Jeg måtte ut.
Jeg gikk fra deg. For 12 dager siden.
Bena mine vil fortsatt løpe. I retning deg.
For det er deg og din tåkelagte verden som kan få meg til å glemme.
Det Forferdelige. Det Grusomme.
Nå står jeg og stirrer Marerittet i øynene hver dag.

Og jeg er stolt.
Og livredd.
Men stolt av å tørre å være livredd.
Jeg skal ikke gå inn bakdøra i mitt eget liv lenger.

Jeg skal gå med hevet hode, binde opp sjela med gummistrikker og blottstille mitt eget sinn for meg selv.
Jeg skal våge å miste fotfestet.
Jeg skal sette sammen puslespillet igjen.
Alle brikkene skal på plass.



Jeg har blitt nykter, innsett at jeg har blitt voldtatt og gått fra min kjære-

Og jeg tør å si det høyt.

Takk.