And here we go again...

Jeg er så lei av begynnelser og avslutninger.
Kan jeg ikke bare få være i midten?

Evige runddanser er definitivt ikke min greie!

I understand that we can never speak again
and your resentment towards me will last
I will let you forget me
if you promise to stay in my past

it won’t do us no good

Du griper etter meg. Og jeg sliter med å ikke fange de ihjeltyggede fingrene dine.
Jeg tar tak i to fingre. Og holder deg såvidt.
Dinglende over avgrunnen.
Du vifter febrilsk. Og jeg gripes av den samme panikken.
Skal jeg slippe deg nå?
Skal jeg bare la deg falle?

Jeg tviler. For deretter å tvile på tvilen.
Alt er overveldende og uoverkommelig.
Jeg ser ikke trærne for bare skog.
Alt er utydelig.
Massivt. Alt er så enormt.
Og så bittelite.

Det er ingen som danser vals med skammen min lenger.
Den er igjen blitt veggpryd.
Og går i ett med tapeten.


I didn’t even know there was an exit here...

I guess we were wrong to stay this long...

Det hjelper lite å gå omveier i sjela
Når Oslos gater allikevel blir bittesmå stier
Og plasserer bilen din rett foran mitt fotovergangfelt
Etter 30 dagers flukt fra deg

Og der kommer du
Dansende foran meg på hvite striper
Og jeg tenker:
"Der er du...!!"
Når jeg trodde du var
Langt, langt borte

Vi møtes med blikk, med ord, med kommafeil
Og bokstaver som stammer
Tårene dine er ekte
Du klarer ikke si den setningen du gjerne ville ha sagt
Uten å flomme over

(Jeg vil så gjerne gråte sammen med deg
Dele den hulkende sorgen din)

Og jeg gråter
Men jeg vet ikke om det er ekte
Om jeg gråter fordi jeg burde
For at du lider
For at dette møtet som ikke skulle skje
Skjedde

Følelsene dine stormer i deg
Jeg ser det
Hvordan du fortvilt
Prøver å fange hjertet mitt

Men jeg kjenner bare kaos.
Kaos over å ikke kjenne den kjærligheten
Som jeg trodde jeg ville føle
For hjertet ditt danser swing
Mens mitt tar moonwalk ut av sjela di
Uten at du aner det.

Du snakker og snakker
Og jeg tenker;
At jeg har hørt alt før
Synonymer
Forandrer ikke innholdet
Bare fasaden
Og måten det presenteres på
Du mister tråden
Ordene
Og de blodskutte øynene dine
Forklarer hvorfor

Jeg er ikke i din verden lenger
Og du både ser det
Og fornekter det
Du vil tviholde på troen
Håpet
Og jeg klarer ikke å knuse det
Jeg trår forsiktig
Legger igjen myke kattespor
Som jeg håper du vil se konturene av
Når jeg forsiktig smyger meg ut
Av hjertet ditt



I’ll get off this boat in a minute
Cause I know you’ll be safer without me in it

hvisk meg.

kjevene dine
som lager små lyder
når jeg heller vil se deg
halvdød

ordene som flommer
mens armene veiver engasjert
og øynene dine danser

du ser ikke huden som skriker
eller nuppene jeg river av i frustrasjon

over at du ikke lenger svelger den gråtende stemmen min

Orduttømming! (not edited)

Regnvåte tanker. Sprukne minner. Sår hud som nupper innover.
Hun er søvnløs.
Urolig.
Overveldende drømmer.
Tanker som river henne opp i en tornado.
Slår over henne som en tsunami.
Hun vil kjenne tårer.
Men hun klarer ikke.


Fingrene hennes løper i ekstase over tastaturet.
Hun har ingenting å si.
For kaoset kan ikke kontrolleres. Og med kaos. Ingen kontroll.
Ingen syntaks. Ingen sammenheng.
Ingen logikk.
Alt må flyte. Som det gjør i hodet.
Hun kan ikke samle tankene. Ikke tårene. Ikke huden.
Nuppene som burde vende utover. Står i spenn innover.
Alt er på vranga.
Følelsene har fått dysleksi. Og ingenting kommer ut riktig.

(HAT!)
(HAT!)
(HAT!)

Kjærlighet.

Stryk henne. Din deilige mann.
Takk for at du omfavnet den sjela der. Den var hennes.
Du tok de rette fingrene over de rette nuppene og vendte de utover.
Bruk henne ikke - hun kommer til å ta deg!
Drepe deg. Og hjertet ditt. Du kan ikke kaldkvele en pike som allerede er død.
Du kan ikke myrde en morder som allerede har ett øyeeple ute, og en blå tunge hengende.
Du kommer aldri til å få hele henne.
Du får skallet, tapeten og et innhold som for alltid vil være LIMITED EDITION,

Hun har mye å lære deg.
Research vil aldri gi deg det hun har.
Den avkappede følelsen.
En amputert sjel.
Du kan reise så langt du vil.
Du kommer aldri dit hun har vært.
Dypdykk hjelper lite med snorkel, din belærende dritt.
Dykkeutstyr, sier du?
Du må drukne.
Du må dø.
Leve i hennes helvete.
Hate hver jævla dag som det var din siste.

Grunnmuren hennes skal rives!

Bygg henne ned og riv henne opp igjen!


She'll get there.
Eventually.

Ny start

Jeg er avvæpnet og jeg tror jeg liker det.
Jeg har ingen våpen lenger, ingenting å gjemme meg bak.
Skjoldet er fjernet og forsvarsministeren dimmitert.
Jeg har tenkt å kjempe denne krigen uten våpen. Den skal kjempes med nevene.
Med innsikt. Ord. Virkelige følelser. Ærlighet.
Og jeg føler at jeg allerede er på vei.
Jeg tør å se meg selv i øynene igjen.

Tenk, i dag føler jeg meg glad.
GLAD!??!!?
Jeg kan ikke huske sist.
Enda jeg vet hvor mye smerte jeg har i vente.
Hvor mye usikkerhet. Alle kampene jeg må kjempe.
Men jeg har aldri vært mer kampklar.
I dag føler jeg meg usårbar. Sterk. Stolt.
Og jeg skal omfavne det. Og nyte det.
For rett rundt hjørnet ligger motsatsen til det hele.
Og den kommer tidsnok.
Men jeg skal leve i nuet. Ta minuttene med de gode stundene. Og lagre de.
Ta backup og hente det fram når det stormer som verst.

Men i dag skal jeg omfavne dagen. Leve i øyeblikket.
Jeg har tatt tilbake kontrollen i mitt eget liv.
Og jeg nyter det.

You think you'll fall apart, but it's just a new start!

Retur til livet.

Det er visst på tide og dra gardinene til side, trå ut i det virkelige liv og begynne å leve igjen.
Tørre å møte frykten, komme ut av huden min og kjenne etter om jeg fortsatt finnes.
Etter 6 år bak et sløret, forskremt og unnvikende blikk - skal jeg åpne øynene mine igjen.
Tør jeg?
Klarer jeg?

Dette er min vei ut av offerrollen. Den som ble misbrukt, og den som misbrukte for å flykte fra misbruket.
Jeg vil ikke lenger være den som ble frarøvet 6 timer av sitt liv, den som stirret døden i øynene i like mange timer, som ble frastjålet verdigheten, troen på livet og den man engang var.
Jeg mistet den jeg var, men jeg kan bli den jeg er. Og jeg kan velge.
Jeg kan velge og ikke løpe mer.
Fra virkeligheten. Fra livet.
Jeg har nemlig sluttet å flykte.
I 12 dager har jeg stått stille. Sett innover. Skrelt av lag for lag av sjela mi.
Sluttet å ta den enkleste utveien. Bare for å komme meg vekk fra meg selv.
Fra tankene. Marerittene. Flashbacksene. Hatet. Sinne. Avskyen. Frykten. Sorgen. Redselen. Selvmedlidenheten. Fortrengelsen.
Alt jeg har levd med de siste 6 årene.

Jeg skal tilgi meg selv. For alt som skjedde. For valgene jeg gjorde i ettertid.
For all tiden jeg har kastet bort.
Jeg skal tilgi han som frarøvet meg livet.
Tilgi verden som ikke kunne hjelpe meg.
Tilgi deg, min kjære, som jeg trodde skulle redde meg - men som bare kunne tilby meg en fluktmulighet.
Tilgi meg selv for at jeg ikke så det.
At jeg flyktet. At vi levde i en verden som ikke er den virkelige verden.
Glassbollen, som vi var fanget i.
Vi så ut og hatet. Verden. Samfunnet. Menneskene.
Ingen kunne nå oss der inne. Vi var trygge.
Gjemt inni en røyksky av vrangforestillinger.
For å slippe å ta stilling til livet.
Men nå har jeg gjemt meg lenge nok. Jeg måtte ut.
Jeg gikk fra deg. For 12 dager siden.
Bena mine vil fortsatt løpe. I retning deg.
For det er deg og din tåkelagte verden som kan få meg til å glemme.
Det Forferdelige. Det Grusomme.
Nå står jeg og stirrer Marerittet i øynene hver dag.

Og jeg er stolt.
Og livredd.
Men stolt av å tørre å være livredd.
Jeg skal ikke gå inn bakdøra i mitt eget liv lenger.

Jeg skal gå med hevet hode, binde opp sjela med gummistrikker og blottstille mitt eget sinn for meg selv.
Jeg skal våge å miste fotfestet.
Jeg skal sette sammen puslespillet igjen.
Alle brikkene skal på plass.



Jeg har blitt nykter, innsett at jeg har blitt voldtatt og gått fra min kjære-

Og jeg tør å si det høyt.

Takk.